Mote med Honduras

Vi satt ved elvebredden i Rio Dulce og lurte paa hva vi skulle gjore dagen etter. Da kom jeg paa denne glimrende ideen, hvorfor ikke dra til Honduras? Kunnskap om dette landet hadde vi ikke, men dra dit ville vi. Om vi ville dra for aa faa stempel i passet eller om det var for aa se landet var litt usikkert. Men humpende satt vi i en buss mange timer dagen etter. Tela var vi paa vei til. Vi hadde sett for oss at dette var paradiset. Laidback vibe, sleepy place with beaches and seafood. M@ngo Cafe, cheap plasce to stay and a lot of backpackers end up here. Clean rooms with hot water. Her var planen rett os slett og coolen i en ukes tid. Bussturen var lang og morket falt paa. Tanken om at vi hadde kjort for langt streifet meg, men det ville da vaert hoyst merkverdig da jeg var 98% sikker paa at Tela var siste stopp. Jeg horte Ida kremte og sa lavt, Ina, jeg trur vi har sitti paa forlenge, det stod velkommen til La Ceiba paa skilte vi kjorte forbi. Det var da som soren, vi hadde passert "paradiset". Vi tusla vemodig av bussen og visste ikke hvor vi skulle gjore av oss.
Noen dager senere havnet vi ute paa Roatan, dykkeparadiset. Ikke at vi hadde planer om aa dykke, men snorkling hadde da vaert koselig. Postkortfine strender, strandbarer og et fantastisk korallrev. Ja for et paradis. Prisene var stive og vi fant fort ut at det var lite vi hadde raad til aa gjore. Glade var vi for at vi hadde hamstra fire baereposer med granola og melk for vi dro ut til denne oya. Valerie's ble stedet vi hadde raad til aa bo paa. A mad, ramshackle tumble of wooden rooms and dormitories which repels a lot of people. Med musebaesj og fullt av spindelved paa rommet vil jeg si at denne beskrivelsen i Lonely Planet boka stemmte bra. Den forste natta vaakna jeg kl 5 av vinden, som jeg trudde skulle rive av blikktaket som var over meg. Lyset hadde gaatt og jeg trudde hele huset skulle kollapse. Det aa da maatte kave seg frem til toalettet var lite morro. Noen dager senere knakk det ene trappetrinnet og jeg holdt nesten paa aa gaa gjennom taket. Kakkerlakker kom stott og stadig og forsynte seg av maen vaares og en karaokebar var vi saa heldig aa ha til nabo. Kveld etter kveld maatte vi holde at med dykkere fra hele verden som sang: Tell me more, tell me more, was it love with first sight. Tell me more, tell me more, did she put up a fight. Til tross for alt dette byr denne oya paa mange eventyr bare du er villig til aa kaste deg ut i det. Vi synger og danser som Jack Sparrow.