Jordskjelv!

Alt rista som et helvete og jeg forstod ikke en døyt av hva som foregikk. Klokken var 3 på natta og det var bekmorkt i rommet. Det smallt og bråka, jeg forsøkte og reise meg opp og gå mot døren for å skru på lyset. Dette bar på en utfordring. Jeg måtte holde meg fast i sengen for å klare å stå på beina. Vifta hadde falt overende og den lå å slo og banka i gulvet. Jeg fikk dratt ut kontakten og alt ble med ett mer stille. Jeg var så forfjamsa og forstod svært lite av hva som hadde skjedd. Merkelig at drømmen var så virkelig! Jeg dro kjolen over hode og gikk ut i gangen. "Did something happend?" "Earthquake" sa den irske fyren ved siden av meg. I samme sekund begynnte jeg å skjelve som et helvete og forstod at det var ingen drøm. Alle gikk ut på verandaen og gatene ble fylt med folk. På det tidspunktet befant jeg meg i tredje etage i en bygning som tilhørte dykkerbutikken Deep Blue. Tanken å gå tilbake til senga var uaktuelt. Jeg løp ut til Parrots dive senter og prøvde å finne de andre. Noen hadde allerede fått panikk og løpt oppover i høyden. Gatene var fulle av mango og folk som snakka i telefon. Ei jenta kom bort til meg og lurte paa hvem som jobba paa dykkesenteret. Hu var likblek i ansiktet og sa at kjæresten hennes hadde ringt og fortalt at det var sendt ut tsunamivarsel! Jeg følte meg så liten og hjelpesløs som jeg aldri har følt tidligere. Alt falt sammen innvendig, og jeg bannet for meg selv hvorfor jeg utsatt den jævla flybilletten. Ut i båt eller opp i høyden, som ikke var spesielt høyt. Lokalbefolkningen begynnte å kjøre familie, venner med hunder og tepper opp i høyden på scooterene sine. Alt var et kaos og jeg trudde mer eller mindre at min siste time hadde kommet. Internett var nede, men vi hadde telefonkontakt med fastlandet som holdt oss oppdatert. Corinne og jeg stod oppåhverandre og viste ikke hva vi skulle gjore. Vi løp for å pusse tennene med samme tannbørte, hvorfor vet jeg ikke, men det var no så. Vi tok med oss laken og løp opp i "høyden"(25/30 meter). Barbent løp vi i de mørklagte gatene, om vi tråkket på glassskår eller skorpioner brydde jeg meg ikke døyten om. Alt jeg tenkte var: jeg vil IKKE dø og jeg har ikke mobiltelefon så jeg får ringt mamma. Vi var ca 10 venner som samla seg i huset til Aldred og Tatiana(eierene av dykkeseneret vi dykka på) Der fikk vi ligge på gulvet og se på tven. Når kommer tsunamien og hvor stor blir bølga? Jeg savnet mobiltelefon min veldig, kunne gjerne tenkt meg og brukt den nå. Jeg så for meg at alle hjemme satt forran tven og følgte med på hva som skjedde. Største jordskjelv i Mellom-Amerka noen sinne og tsunami varsel. Jeg så for meg tv-overskriftene og noen svært bekymrede foreldre. Men slik var det ikke. Ingen hjemme fikk med seg det som skjedde. Jordskjelv på 7.1 i Honduras - nei ingen hjemme fikk vite om det! Klokken begynnte å nærme seg 6 på morran og vi fikk en telefon at tsunami-varselen var trukket tilbake. I tre timer trudde jeg at jeg kom til å dø og så får jeg beskjeden om at jeg ikke skal oppleve en tsunami likevel. Har aldri følt meg så letta og glad noen gang! Vi smilte og klemte hendene hard mot hverandre.

De tre neste dagene rista hele øya, etterskjelv på etterskjelv. De var på langt nær så kraftige, og når det ikke var etterskjelv så rista jeg likevel. Skalv, en lett sjokktilstand. Var JÆVELIG!