ina drar til Kina

Med jordskjelv menes i utgangspunktet et plutselig brudd i jordskorpen av naturlig opprinnelse som er av en slik karakter at det sendes ut bølger i form av rystelser. Størrelsen på rystelsene varierer fra umerkelige til svært kraftige, og de vil også avta med avstand fra jordskjelvets sentrum.

Etter store planer om å dra tilbake til Honduras gikk alt i vasken. Flere jordskjelv har forekommet i karibien den siste måneden og forskere har sagt at platene rett og slett er ustabile. Jeg kan vel si at jordskjelv ikke er noe jeg ønsker å oppsøke. Har opplevd det en gang og det syns jeg faktisk er nok. Over en million jordskjelv rammer kloden hver eneste år, så sannslynligheten for å oppleve det er igjen kan man vel ikke kalle minimal. Men uansett, etter mye frem og tilbake kom jeg frem til å ikke dra tilbake til mitt fantastiske paradis i Honduras. Jeg skal for all del ikke legge all skyld på jordskjelvfaren, men det var en vesentlig grunn!

Magni er i India, Camilla bor i Beijing, Sunniva i Australia og Martine skal farte jorda rundt. D blir knaill;) Så nå flyr æ til Beijing og blir plukket opp på flyplassen av Camilla. Deretter tar vi alt som det kommer. Hiv og hoi til alle akterutseilte landkrabber!

Jordskjelv!

Alt rista som et helvete og jeg forstod ikke en døyt av hva som foregikk. Klokken var 3 på natta og det var bekmorkt i rommet. Det smallt og bråka, jeg forsøkte og reise meg opp og gå mot døren for å skru på lyset. Dette bar på en utfordring. Jeg måtte holde meg fast i sengen for å klare å stå på beina. Vifta hadde falt overende og den lå å slo og banka i gulvet. Jeg fikk dratt ut kontakten og alt ble med ett mer stille. Jeg var så forfjamsa og forstod svært lite av hva som hadde skjedd. Merkelig at drømmen var så virkelig! Jeg dro kjolen over hode og gikk ut i gangen. "Did something happend?" "Earthquake" sa den irske fyren ved siden av meg. I samme sekund begynnte jeg å skjelve som et helvete og forstod at det var ingen drøm. Alle gikk ut på verandaen og gatene ble fylt med folk. På det tidspunktet befant jeg meg i tredje etage i en bygning som tilhørte dykkerbutikken Deep Blue. Tanken å gå tilbake til senga var uaktuelt. Jeg løp ut til Parrots dive senter og prøvde å finne de andre. Noen hadde allerede fått panikk og løpt oppover i høyden. Gatene var fulle av mango og folk som snakka i telefon. Ei jenta kom bort til meg og lurte paa hvem som jobba paa dykkesenteret. Hu var likblek i ansiktet og sa at kjæresten hennes hadde ringt og fortalt at det var sendt ut tsunamivarsel! Jeg følte meg så liten og hjelpesløs som jeg aldri har følt tidligere. Alt falt sammen innvendig, og jeg bannet for meg selv hvorfor jeg utsatt den jævla flybilletten. Ut i båt eller opp i høyden, som ikke var spesielt høyt. Lokalbefolkningen begynnte å kjøre familie, venner med hunder og tepper opp i høyden på scooterene sine. Alt var et kaos og jeg trudde mer eller mindre at min siste time hadde kommet. Internett var nede, men vi hadde telefonkontakt med fastlandet som holdt oss oppdatert. Corinne og jeg stod oppåhverandre og viste ikke hva vi skulle gjore. Vi løp for å pusse tennene med samme tannbørte, hvorfor vet jeg ikke, men det var no så. Vi tok med oss laken og løp opp i "høyden"(25/30 meter). Barbent løp vi i de mørklagte gatene, om vi tråkket på glassskår eller skorpioner brydde jeg meg ikke døyten om. Alt jeg tenkte var: jeg vil IKKE dø og jeg har ikke mobiltelefon så jeg får ringt mamma. Vi var ca 10 venner som samla seg i huset til Aldred og Tatiana(eierene av dykkeseneret vi dykka på) Der fikk vi ligge på gulvet og se på tven. Når kommer tsunamien og hvor stor blir bølga? Jeg savnet mobiltelefon min veldig, kunne gjerne tenkt meg og brukt den nå. Jeg så for meg at alle hjemme satt forran tven og følgte med på hva som skjedde. Største jordskjelv i Mellom-Amerka noen sinne og tsunami varsel. Jeg så for meg tv-overskriftene og noen svært bekymrede foreldre. Men slik var det ikke. Ingen hjemme fikk med seg det som skjedde. Jordskjelv på 7.1 i Honduras - nei ingen hjemme fikk vite om det! Klokken begynnte å nærme seg 6 på morran og vi fikk en telefon at tsunami-varselen var trukket tilbake. I tre timer trudde jeg at jeg kom til å dø og så får jeg beskjeden om at jeg ikke skal oppleve en tsunami likevel. Har aldri følt meg så letta og glad noen gang! Vi smilte og klemte hendene hard mot hverandre.

De tre neste dagene rista hele øya, etterskjelv på etterskjelv. De var på langt nær så kraftige, og når det ikke var etterskjelv så rista jeg likevel. Skalv, en lett sjokktilstand. Var JÆVELIG!

Utila og livet på Parrots:)

alle elsker Parrots!

Hit drar vi for å spise fiskeburger!

Varmt!

Landkrabbe

Landkrabbe var fra gammelt av sjøulkens noe nedsettende navn på en person som ikke hadde sjømannskap i seg. I følge denne tankegangen, ville landkrabben kunne bli sjøsyk når skuta la fra kai, og være sikker på at verdens undergang var nær når vindstyrken passerte stiv kuling. Men det har jeg også slik at det finnes krabber som foretrekker å være på land istedenfor i vann. Krabbe er en gruppe tifotkreps. De har to sakseklør og fire par føtter til gange. Nå har det seg sånn at en av disse krabbene var inne på rommet mitt her om dagen. Tanken slo meg at den kunne finne på å krype opp i sengen min min mens jeg sov, så jeg bestemte meg for å få den ut. Med en vannflaske i den en hånden og en t-skjorte i den andre var jeg klar. Vannflasken var der mest for min egen sikkerhet mens jeg brukte t-skjorta til å skyve krabben forsiktig avgårde. Wikipedia informerer ikke om hvor stor hjernekapasitet en krabbe har, men den handlet på samme måte som jeg ville ha gjort i en slik situasjon, gjemte seg. Gjemmestedet var bak en svær kiste som var ment til at jeg kunne låse inn verdisakene mine i. Jeg stod og ventet på at krabben skulle krabbe ut på den andre siden, noe som ikke skjedde. På et tidspunkt fant jeg det hele komisk der jeg sto med en vannflaske i den ene hånden og en t-skjorte i den andre, kampklar. Det var krabbe det var snakk om, riktig nok kan krabber bli opp til 30 cm lang, men denne var vel 4,4 cm. Jeg begynnte å skyve forsiktig på kisten så jeg kunne komme til bak, men ingen krabbe var å se. Jasså krabbelars, hvor er du nå? Løftet på kisten, knas, søren håper alt står bra til med den. Med t-skorta fikk jeg nå dyttet krabben ned i en bøtte jeg hadde klar. Skyldfolelsen kom over meg med den samme jeg oppdaget at den ene armen var borte. Uff det var ikke meningen. Ut med krabben og oppdrag utfort, krabben var fri. Den rørte seg ikke. Prike borti den med et bambusstrå. Ingen reaksjon. Hvorfor lot jeg den ikke bare være? På det tidspukntet sto jeg ovenfor et vannskelig valg. Tråkke på den og forsikre meg om at den var ordentlig død, eller gå. Jeg klarte ikke, tenk om den bare trengte litt tid til slappe av på.
Dagen etter var ikke krabben på samme sted som jeg forlot den dagen før. Godtroene så koser den seg i buskene på nåværende tidspunkt.
Den siste tiden har jeg støtt på flere krabber, noen så store at jeg så for meg det herremåltidet.
Krabber er rik på E-vitaminer og E-vitaminer kommer alltid godt med. Snakket med lokalbefolkningen forsto raskt at man ikke kan spise krabbene.
"De er som rotter"
Krabbene er store og ser i og for seg fine ut, men de lever av søppel, noe som fører til at kvaliteten på kjøttet ikke er særlig å skryte av. Så da får de kose seg og løpe sidelengs i det fri.

legebesok

Det hele starter med kvalme, diare, litt feber og liten matlyst. Svak matforgiftning. Jeg tok tak i spanskboka og dro avgaarde til skolen. Tiltross for alle smerte i kroppen forsokte jeg aa sette paa smilebaandet. Alle muskelene i kroppen gikk med paa aa holde meg oppreist paa stolen forran laereren.
"Hvorfor er du saa tris? Savner du venninnen din? Hva er det som plager deg? Du er saa trist!"
Det var da som fader! Her karrer jeg meg avgaarede i en tuk-tuk for aa komme meg paa skolen. Informerer om at jeg ikke foler meg helt bra, men onsker likeveld aa gjennomfore undervisningen og saa maa jeg sitte og hore paa dette. Jeg betaler mannen for aa vaere spansk laerer, ikke psykolog. I en hoflig tone:
"Jeg er ikke trist, bare litt syk"
smiler og gir tegn til at jeg onsker aa forsette undervisningen. Etter noen faa minutter var det paan igjen fra hans side. Jeg kjente jeg ble mer og mer irritert og brukte alle kreftene i kroppen paa aa smile. Endelig var undervisningen over og jeg gikk hjem og la meg i sengen. Der ble jeg liggene resten av dagen og vri meg av smerte. Dagen etter var likedan, sporsmaal om hvorfor jeg var saa trist, jeg ble sur, men forsokte aa smile. Familebuddy'n min fikk store oyne da jeg fortalte om laerenen.
"BYTT"
Jeg gjorde saa, noe som ogsaa forte med at jeg maatte besvare en haug av spormaal. Hva skulle jeg si?: nei du skjonner, jeg liker ikke laereren saa godt fordi han heletiden paastaar at jeg er trist og ikke syk. En paastand som ikke forer til noen god kjemi. Han la ogsaa fram sine fremtidige planer om hvordan han har tenkt til aa romme fra Mexico til USA. Kompisen hans hadde hatt det saa lett fordi han hadde blir kjaereste med ei jente fra europa. Dream-on! Han la ut sitt forhold til alkohol, han kunne ikke drikke.
"Jeg er alkoholiker" Jassaaa.
Om hvor farlig det er i Guatemala og hvor mange som blir drept her hele tiden. Historier jeg rett og slett ikke syntes passet seg i en slik undervisningssammenheng.
"Nei du skjonner, jeg onsket heller aa studere om ettermiddagen og undersokte muligheten til aa faa en kvinnelig laerer."

Etter aa aa vridd meg i sengen i 4 dager tok jeg frem Lonely Planet, healthy travel for Central and South America. Det tok ikke lange tiden for jeg fant ut at jeg hadde alle symptomene paa Giardiasis. En encelled parasitt ved navn Giardia Lambia. Jeg leste det som var aa lese og forstod at jeg maatte kontakte lege. Crap! Orker ikke aa gaa ut av huset en gang til.
Det regnet og var morkt da familiefar i huset og jeg gikk i de smalegatene opp til byen for aa finne en lege. Ikke like lettvint som hjemme! Det ene legekontoret etter det andre var stengt. Jeg venta mer eller mindre paa aa deise i bakken av smertene i magen. Hvorfor er du saa trist? Jaevla laerer! Tilslutt kom vi frem til et legekontor som forsatt var aapent.
"¿Buenas tardes, como estas?"
Fader, han kan ikke engelsk!
Der satt jeg og provde aa forklare at jeg trudde at jeg hadde en encelled parasitt i magen paa spansk. Dette ble interessant. Etter hvert begynnte han aa klemme paa magen min og beklaget seg heletiden for at han maatte ta paa meg. Herregud, klem saa mye du vil bare du finner ut av hva som er galt.
"Du har en infeksjon! Du skal ta antibiotika i 5 dager saa blir du frisk. I tillegg skal du drikke dette og ta disse pillene ved navn ...... "
Avgaarde til apoteket for aa faa tak i alt dette jeg trengte. 1. apoteket var stengt. 2. ogsaa.... det 5. apoteket vi kom til ble vi sittene og vente paa en annen lege. For antibiotika'n jeg trengte hadde de ikke. Legen kom etter en stund som jeg oppfattet som en hel evighet.
"Ta disse pillene her, de skal nok gjore susen"
Jeg gikket paa han med store oyne og han nikket tilbake.
" 30 Q"
Jeg betalte og gikk.
Det ble et interessant mote med helsevesenet i Guatemala, og pillene gjorde susen.

¡HEI!

Hei, hva heter du?
Jeg heter det, hva heter du?
Jeg heter det, hvor gammel er du?
Jeg er saa saa gammel, hva med deg?
Jeg er saa gammel, hvor lenge skal du vaere her?
Jeg skal vaere her saa saa lenge, hvor lenge skal du vaere her?
Jeg skal vaere her til da, hvor har du hvert for?
Jeg har vaert der, der, der, der, der, der, der, der, der, der og der, hva med deg?
Jeg har ogsaa vaert der, der der og der, i tillegg har jeg vaert der, der, der, der, der, der og der. Hvor skal du reise videre?
Har plander om aa dra dit, dit, dit, dit, dit, dit, dit, dit og dit. Du da?
Jeg skal dit, dit, dit, dit igjen og saa dit og videre dit, dit, dit og dit.

Etter aa ha hatt denne sammtalen gang paa gang, blir man etterhvert lei. Derfor spor jeg ikke lenger, hvor folk har vaert og hva de likte best osv. man blir jo aldri ferdig en slik sammtale. Dessuten er det gorr uinteressant! Maa inromme at Ida og jeg har levd et meget asoaialt liv de siste maanedenen noe som har vaert svaert behagelig! Har ikke orka og snakke med andre, for vi hadde det saa fint vi to:) Mye mer interessant aa snakke med Ida enn noen andre rare folk. Hu er da rar nok hu;) Men naa er jeg nodt til aa omgaas med andre mennesker naa som Ida har forlatt meg. Ida jeg savner deg! Kom tilbake! Naa maa jeg pluttselig vaere sosial..

Vulkan

På vei opp vulkanen!

.

Loper og hopper i vulkanskråningen!

Slik så skoene ut etter å ha lopt i lavagrus.

.

Lavan fossa ned.